Oda - i sin lille leilighet med gutten sin

Av og til sier folk til meg: "Opp med humøret - det er "bare en hund"" eller "Det er mange penger for "bare en hund" De forstår ikke den reisen jeg har gått i gjennom, de timer jeg har brukt, og de penger som er involvert i "bare en hund". Noen av mine stolteste øyeblikk har vært med "bare en hund". Mange timer er gått hvor mitt eneste selskap var "bare en hund". Noen av mine sørgeligste og beste øyeblikk har vært som følge av "bare en hund", og de dager i mørket når jeg har grått, har "bare en hund" alltid vært ved min side.

"Bare en hund" ga meg trøst til å overvinne de dager som måtte komme. Mange dager jeg ikke trudde jeg skulle klare. Hvis du syntes at det er "bare en hund" vil du kanskje forstå setninger som "bare en venn", "Bare en soloppgang" eller "bare et løfte". "Bare en hund" bringer meg et fantastisk vennskap, tillit og ubegrenset glede."Bare en hund" bringer den medfølelse og tålmodighet jeg har bruk for, for å klare å stå opp om morgenen, støtten jeg trenger for å bli ett bedre menneske...

På grunn av "bare en hund" kan jeg finne på å stå opp tidlig, gå en lang tur og se på fremtiden med reist hode. Så for meg, og folk som meg, er det ikke "bare en hund". Men håp og drømmer om fremtiden, glade minner fra fortiden og den rene glede i øyeblikket.
"Bare en hund" frembringer det beste i meg og får mine tanker vekk fra meg selv og dagens bekymringer.

Jeg håper at folk en dag kan forstå at det ikke er "bare en hund", men noe som gjør meg glad, og holder meg og menneskeheten fra å være "bare et menneske''

<3 KASPAR & ANTON

9 april.

For tre år siden var 9 april en hvilken som helst dag.
En dato uten betydning, uten mening.

Det er like fint vær i dag som 9 april 2009.
Men for to år siden var det mye mer enn sola som ga lyspunkt til livet.

Jeg prøver å ikke tenke.
Men allikevel husker jeg været fra den dagen,
hva jeg spiste til middag,
hva jeg spiste til dessert,
og hva jeg gjorde klokken 23:56.

Tanken på hvordan denne dagen kunne vært.
Tanken på hvor lykkelig jeg kunne vært i dag.
Tanken på at du ikke en gang tenker over hvilken dag det er i dag.

Heldigvis ett år til neste 9 april.

London var ubeskrivelig.
Absolutt helt fantastisk.

Nå har ikke jeg vært i andre hovedsteder enn Oslo, Paris, Bangkok og Berlin.
Men jeg har alltid elsket England, engelskmenn og det at de har verdens flotteste språk.

Forventningene mine ble oppfylt til de grader!
Allerede er planene om Londontur både i juni og august i tankene.
19 - 22 mars står som noen av de beste dagene jeg har hatt.
Takket være London.

Herlige minner.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor enkelte ting rører meg så vannvittig mye.
Kanskje fordi jeg først og fremst er følsom av natur.
Kanskje fordi jeg har opplevd noe som ikke mange andre har opplevd i så ung alder.
Uansett hva grunnen er så setter jeg utrolig pris på å kunne kjenne så sterkt på følelsene mine.

Jeg var på konsert på lørdag. I London - The X-factor Tour.

"Og det var liksom en opplevelse for livet?" tenker du sikkert nå.
Men jeg orker ikke forklare. Jeg skriver for min egen del, så jeg har noe å se tilbake på.
Ja, det var en opplevelse for livet - for meg.

Sesong 7 av britiske X-factor. August 2010.
Jeg lever meg inn. Jeg gråter av glede for de som går videre, jeg gråter av sorg for de som ryker ut.

Harry Styles. 16-åringen fra Cheshire.
Han fikk tårene mine til å trille bare ved å synge.
Han fikk det til å krible i hele meg hver gang han smilte.
Han fikk meg til å skvette til hver gang han snakket - fordi jeg kjente igjen stemmen hans.
Han var noe helt spesielt.
Sammen med de andre guttene i One Direction ble de høstens store stjerner for meg.

Så, til konserten. 19 mars. Nesten fullstappet o2-arena i London.
Jeg klarte ikke fatte at jeg var der. Jeg kan fortsatt ikke fatte at jeg har vært der.

Cher Lloyd åpnet showet, og jeg var sikker på tårene kom til å sprute med en gang.
Ikke før Aiden Grimshaw kom på scenen felte jeg en liten tåre.
Jeg ser på de i levende live akkurat nå, tenkte jeg. De står bare noen timetere unna meg.
Som en drøm.

Så - det hele salen ventet på. De fem guttene fra Cheshire, Wolverhampton, Bradford, Doncaster og Westmeath.
Der var de - salen eksploderte.
Det gjorde også øynene mine.
Tårene sprutet - noe de gjorde resten av konserten.

Han sto der.
Harry Styles.
Det vakreste i verden.
Mitt livs største opplevelse.

One Direction synger Grenade under turneen. Noe av det beste jeg har hørt av de.
Filmen er hentet fra YouTube.

Nå er det bare å vente på t-skjorta og genseren med "I ♥ Harry Styles."
Can't wait.

Forresten, London var fantastisk!
Kommer tilbake til det senere.

Jeg smilte.
Jeg lo.
Jeg ønsket ikke å sove, fordi virkeligheten var bedre enn drømmene.

Jeg skulle ønske jeg kunne kjenne litt på den følelsen igjen.
Om så, bare for et lite minutt -
så jeg kan huske at en gang var jeg faktisk lykkelig.

Du gjorde mer med meg enn du kan forstå.
Du fikk meg til å leve,
du gjorde dagene lysere,
du ga magen min sommerfugler.

Når du slipper et glass eller en tallerken i gulvet lager det en brakende lyd.
Når et vindu knuser eller når et bilde faller av veggen lager det høy lyd.
Men når hjertet ditt knuser er det helt stille.
Du skulle tro at noe som er så vondt ville lage den kraftigste lyd i hele verden.

Så fort smil blir til gråt,
latter blir til tårer,
og det eneste man ønsker er å sove.

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev dette innlegget, og siden antallet tatoveringer er doblet siden den gang, er det vel på tide med et nytt innlegg.

Jeg føler faktisk at jeg har fått dosen min for en stund nå.
Jeg er redd det vil bli altfor mye om jeg fortsetter i dette tempoet, så jeg gleder meg enn så lenge over de fire jeg har.

Drømmen er vel en sleeve på venstre overarm, men det prosjektet ligger hvertfall et tiår frem i tid.

Tatovert 08.08.08 - Daddys little girl.
En hyllest til verdens beste pappa som døde for 6 år siden, 46 år gammel.
Jeg angrer på skrifttypen og hjertet. Hadde vært så mye lettere å gjort noe mer ut av den om ikke hjertet var der. Og jeg skulle ønske den hadde samme skrifttype som tatovering nummer to.

Tatovert 09.09.09 - Kaspar 170807.
En hyllest til hunden min, min elskede lille gutt, min beste venn og den eneste som alltid er der for meg. Jeg elsker denne tatoveringen, og ville ikke endret noe ved den.

Tatovert 24.08.10 - fisken.
En hyllest til et av mine største forbilder. H*n hadde "En fisk er en fin ting" på russekortet sitt.
Det eneste jeg hater ved denne tatoveringen er datoen jeg tok den på.
Jeg er datofreak, men tatoveringen tok jeg i Polen for 100 kroner, og det var ingen fine datoer da jeg var der.

Tatovert 08.09.10 - It's never easy.
Jeg angret meg og slettet bildet av den. Er overhodet ikke interessert i at noen skal ta idéen.
En hyllest til min favorittartist Kurt Nilsen, og en av hans sanger som har betydd utrolig mye for meg de siste årene.
Tatoveringen jeg er aller mest fornøyd med. Elsker å se på den, og kan ikke vente til sommeren når den vil synes nesten hele tiden! Da jeg møtte Kurt Nilsen i april 2010 ba jeg han skrive denne setningen på et ark til meg. Så ja, skrifttypen er Kurt sin egen håndskrift.

Plutselig var jeg tilbake.
Men kun en snarvisitt for å tømme hodet.

3 uker igjen! 21 lange dager.

Jeg husker ikke sist jeg har gledet meg så mye til noe.
Jeg tror faktisk jeg aldri har sett mer fram til noe, enn dette.

Nesten 4 måneder er det siden billettene ble bestilt, og det har utrolig nok gått veldig fort.

Jeg er overbevist om at det blir fantastisk.
Fantastisk reisefølge,
fantastisk vær,
fantastisk mat,
fantastiske shoppingturer,
fantastiske opplevelser.

Sist, men ikke minst - så er jeg overbevist om at det blir en fantastisk X-factorkonsert.
Jeg er frelst.
Aldri før har et slikt show fått meg til å føle så mye på en gang.
Jeg føler jeg kjenner de. Jeg føler de kjenner meg.
Det føles uvirkelig at jeg om 21 dager skal se de live i the O2-arena.

Jeg har et håp. Et minimalt håp. Jeg kommer til å bli knust om det ikke skjer. Selvom jeg vet sjansen er lik null.
Alt jeg ber om er å møte han. Fem sekunder holder. Bare jeg rekker å bli avbildet med han.
Jeg krysser fingrene. Gjør det du også - vær så snill.

verdens vakreste harry styles.

Hullet i hjertet vokser på dager som dette.
Det blir større, vondere og sårere.
Det hullet som aldri noengang vil tette seg helt.
Det tomrommet som gjør det litt vondere å leve.

I 1826 dager har jeg levd med dette hullet.
Hullet som bringer frem noen smil og tanker om gode minner,
men mest tårer, sorg og savn.
Ingen mennesker eller opplevelser kan fylle opp dette hullet.

1826 dager tilsvarer 5 år.
For 5 år siden var jeg en 7.klassing.
For 5 år siden var livet lettere.
5 år tilsvarer et nesten en tredel av mitt liv.

Jeg tenker.

Jeg håper.

Jeg venter.

Jeg sørger.

Tenker på hvordan livet kunne vært.
Håper så inderlig at du har det bra.
Venter på at vi skal møtes igjen.
Sørger over det viktigste mennesket i mitt liv.

Er det noe jeg kunne gjort for å få beholde deg?